”Da vi kunne begynne å låne penger i mikrokreditt-fondet, ble det starten på noe nytt og positivt for hele landsbyen. Da de sa til oss at de 2 kuene og 20 hønene dine er ”bisnes”, ble vi med en gang litt rakere i ryggen. 

Dette er noe av det vi håper kundene våre vil komme til å si, når det har gått en stund. Enda er det litt kort tid siden vi åpnet avdelingen i Sheki, men arbeidet har fått en god start. Vi gleder oss over mange kunder innenfor mange forskjellige næringer og med mange spennende planer for utvidelse. Og vi vet fra andre steder at mikrokredittkunder gir gode tilbakemeldinger. 

Denne dagen er vi ute i et viktig ærend. Vi stiger over dørstokken og kommer inn i et butikklokale. 

Egentlig er vi på leting etter eieren. En ung medhjelper kan fortelle at sjefen er å finne der de fleste andre menn oppholder seg på denne tida av dagen; på torget. Vi tillater oss likevel å ta et overblikk: Butikken er stor. I hyllene bak disken står varene sirlig satt opp. Te, sukker, mel, godterier… Men flere av hyllene griner tomme mot oss. Og vi ser at her er det enda plass. Plass til å utvide vareutvalget. Denne kunden har ønsket seg nettopp det. Vi registrerer at butikken har flott beliggenhet, rett ved hovedveien der en mindre vei tar av i retning landsbyen. Her burde det være grunnlag for inntjening. Og dermed også grunnlag for å betjene et lån. 

Det er over en måned siden vi hadde det første informasjonsmøtet i landsbyen, og i går møtte det opp en gruppe potensielle kunder på kontoret vårt i Sheki. De hadde tenkt og diskutert, både hjemme og med de andre på torget. Nå var de klare for mer informasjon. Og utfylling av lånesøknader. På noen punkt hadde vi ikke behøvd å bekymre oss. De har da litt gull til pant; en forlovelsering, en ring til, et par øredobber… og planene deres ser ut til å falle godt innenfor det som er normalt for den typen virksomhet de driver. 

Landsbyen er vidstrakt, og det tar litt tid å komme seg rundt til alle. En kvinne viser stolt frem 4-5 kalver. De står på en bås som er feid og strødd med halm. Hagen er full av høns og kalkuner i et spekter av fargesammensetninger. En enslig høne har trukket seg litt bort fra de andre og satt seg til og vagle på en grein. 

Mannen i huset har allerede fylt ut søknaden, men vi må innhente hennes underskrift. Uten at de er enige kan vi ikke innvilge lånet. Men det er tydelig at hun er både informert og enig. Nå er det duket for flere dyr og mer fòr. Og derved høyere inntekter. For høna som har vaglet seg i treet, blir det heretter enda vanskeligere å få en liten stund for seg selv. 

Et annet sted tar det litt tid og noen runder med informasjon før mor i huset har blitt trygg på at denne gjelden ikke vil komme til å knekke familiens økonomi. Hun er en sterk kvinne som tenker selv, en det ikke er mulig å ta avgjørelser over hodet på. 

Ektemannens tanker om utvidelse blir gjennomgått på nytt, og vår medarbeider er ikke i tvil om at de har alle muligheter til å kunne betjene lånet. Dessuten hjelper det å presentere lånevilkårene, som nettopp ikke er konstruert ut fra ønske om profitt for fondet, men for å kunne hjelpe kundene til å hjelpe seg selv. Foreløpig har fondet 100 prosent tilbakebetaling – uten en eneste for sen innbetaling. Og det hadde vært veldig kjekt om det kunne fortsette…! Det er ingen som er tjent med at kundene tar seg vann over hodet. 

Dette blir de første kundene fra et område der organisasjonen vår har drevet et omfattende arbeid. Nå er vi i ferd med å implantere noe nytt. Vi er spente: Vil folket her klare å nyttiggjøre seg det tilbudet om ”hjelp-til-selvhjelp” som mikrokredittfondet representerer? Vi håper det, men vi merker jo at det tar tid å snu den ”gammel-sovjetiske” tankegangen som forventer at ”Staten ordner alt”. Er forretningsidèene deres solide nok? Eier de nok til å klare å stille pant? Og viktigst av alt; vil de klare å innfri lånebetingelsene og betale tilbake til rett tid hver måned, slik at de kan få lån nummer to og tre og fire…? 
 
-------------------------------------------
Ruth Ingrid Ulstein Bøe (tekst) / Arne Bøe (foto)