Vi er i Nabran, et lite sted med stor aktivitet – om sommeren. Det ligger helt nord i Aserbajdsjan, så langt nord at vi med litt flaks, og muligens litt bestikkelser, kan spasere rett over til Russland. Strandveien førte oss til grensa. Der ble vi beordret til å snu. Og hva skal vi forresten i Russland å gjøre, så pent som det er her? 

Det gir en etterlengtet ro å sitte på stranda i solskinnet, la beina dingle, lese en god bok eller bare la tankene vandre. Hotellet vårt er omtrent like forlatt som stranden. 

Bare noen få tjenende ånder sørger for frokost på en paviljong i parken og middag ved peisbålet. Dette trengte vi visst! Etter noen dager i slike paradisiske omgivelser skulle man vel tro at samtlige tapte krefter var gjenvunnet. Men det skulle vise seg at vi fremdeles kunne la oss vippe av pinnen. 

Long Forrest er stedet ”alle” utlendinger drar til. Nå skulle vi også prøve det. Noen kilometer opp fra hovedveien mellom Gusar og Guba ligger noen trehytter og venter på besøk. Skogen er i ferd med å miste bladpryden. Her er det definitivt mer høst enn ute ved kysten. Vi får tildelt en hytte, det blir satt inn et par ovner og tunge vedkubber blir lagt på peisen. - Dette kunne vært hvilken som helst fjellhytte hjemme i Norge. Vi bestemmer oss for å ta en kjøretur videre oppover mot fjellene, mens hytta gjør seg varm. 

Vi krysser et par elveleier og ender opp i en fjellby som har sett sine bedre dager. Det er vanskelig å finne farbare veier, bare gjørmete trasèer. 

Husene er ikke bare malingsslitte og grå, mange av dem er fullstendig til nedfalls. Dyrene driter der de vil. Kvinnene har slitte ansikter og never som klubber. Barn med skitne fjes og velbrukte klær stikker hodet ut gjennom rustne jernporter. 

”Nei, dette orker jeg ikke! Jeg klarer ikke å ta det inn akkurat nå. – Gi meg fri en stund til, og så lover jeg å komme frisk og opplagt tilbake. Nå vil jeg bare tilbake til den lille hytta i skogen og varme meg ved peisen. La oss komme oss bort fra dette fryktelige stedet! Jeg skjønner ikke at folk kan leve sånn!” Slike tanker går gjennom hodet og kommer ut gjennom munnen. 

En liten gruppe eldre menn står eller sitter ved veikanten. De veiver til oss og vil tydeligvis at vi skal stoppe. Om denne karen kan få sitte på med oss? - Han skal bare ned til nærmeste landsby. 
Jo, det blir en råd med det. Mannen er eldgammel, han er bleik og ser syk ut. Hører dårlig gjør han også, og vi blir redde for at orienteringsevnen ikke er helt på plass. Men han klarer da å gjøre rede for at her skal han av. Før han med store vansker får vridd seg ut av bilen, ser vi at han roter i en lomme. Nei, vi skal ikke ha penger. Opp trekker han det største og rødeste eplet vi har sett på lenge. Det gir han til oss. – Så var det da noe som vokste, selv her oppe som man skulle tro det ikke var mulig for noe eller noen å overleve… 

Enda en fjellopplevelse skulle bli oss til del. Vi hadde hørt at det går an å kjøre en snarvei over fjellet, fra Alti Arach og over til Shamacha, så sant man har bil med firhjulstrekk! Det ville passet oss bra, siden hovedveien går nesten helt til Baku, før den svinger av mot Sheki. 

Det begynner å mørkne. Vi kommer til et kryss med tre veier, og innser fort at her trengs det en kjentmann. Omsider finner vi en som er villig til å veilede oss videre, mot betaling selvsagt. Det blir en minnerik tur. Skrytet om at han kjenner disse veiene ut og inn, viser seg heldigvis å holde stikk. Veiviseren vår sier: ”Bare kjør på! Jeg skal gi beskjed når du må roe ned!” Og når han så sier ”rolig, rolig, rolig, ROLIG!”, kan vi regne med at det virkelig er fare på ferde! 
Den veien vi kjørte står nemlig ikke på kartet.. Og sant å si var det greit at vi måtte kjøre det siste stykket i mørket. – Da slapp vi å se hvor luftig det egentlig var! 

En slik veiviser kan være god å ha. En som kjenner veien, og kan velge den rette trasèen selv i stummende mørke. En å stole fullt og fast på. Og en slik en har vi heldigvis alltid med oss. 

---------------------------------
Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe