Det er enkelte ting vi tar som en selvfølge i Norge, som ikke er det her. Og vi har vår logikk som ikke alltid følger logikken i en annen kultur. Vi har også våre tanker om rettferdighet, og om hvilke lover som bør gjelde for offentlig forvaltning. Her skjærer det seg noen ganger kraftig. Vi forteller dette for å gi et lite blikk inn i levekårene i oljelandet Aserbajdsjan: 

Det er 20. november. I går kom den første snøen, og i dag tidlig var vannrøret på kjøkkenet frosset. Det statlige gass-selskapet truer med at fra og med i morgen vil de stenge gassen til hele byen. Grunnen de oppgir er at folk ikke betaler gassregningene sine. Vi prøver så godt vi kan å være punktlige med slike ting, og det er vel trolig flere innbyggere her som gjør det samme. Men hva nytter det, når det ligger an til en kollektiv avstraffelse? 

Kanskje er det dette som kalles solidaritet, men i våre hoder blir det ikke så veldig motivasjonsskapende. Kanskje kan vi liksågodt la være å betale gassregningen neste gang? 

På kontoret vårt har det bare vært noen få timer med gass siden vi flyttet inn her, og de sier at denne bydelen får ikke gass fordi så mange ikke betaler. Da vi kom for å betale gassen, og bad dem gi oss det vi betalte for, fikk vi vite at vi kunne skrive en søknad… 

Og så var det strømmen, som vi også prøver å betale så godt vi kan, etter de tallene som framgår av måleren. 

Da vi kom hit i oktober var det ikke betalt inn strømpenger siden de forrige nordmennene flyttet fra huset vårt i juni. Det hadde vi selvsagt et ønske om å ordne opp i, og Arne fikk med seg Azad fra kontoret vårt for å ordne opp i dette mellomværendet. På strømselskapets kontor satt det tre mektige menn. En av dem var en ungdom som enda ikke var tørr bak øra, og det var han som førte ordet. Makten lå altså mer i posisjonen han hadde enn i personen selv. 

Det var selvsagt et stort problem at strømmen ikke var betalt, og de truet med å stenge. Et enda større problem var det at vi hadde betalt for lite i alle de tre årene vi hadde leid huset. Argumentet om at vi hadde betalt nøyaktig det regningene lød på, så ikke ut til å hjelpe det minste. For vi måtte jo selv ha forstått at 3 shirvan var for lite, og at vi skulle ha betalt 5 shirvan pr. måned! Dermed satt vi etter «de mektiges» oppfatning igjen med en gjeld på 2 shirvan pr. måned, med tilbakevirkende kraft til oktober 2003! – I tillegg til det vi skyldte fra og med juli i år. (Nei, takke meg til de norske kraftselskapene: Om de aldri så mye skrur opp prisene, er det i det minste ikke med tilbakevirkende kraft!). 

Arne og Azad holdt en liten tale, om at «her kommer vi helt fra Norge for å hjelpe folk, skape arbeidsplasser og bidra så godt vi kan til dette samfunnet, og så blir det bare problemer. Nei, dette måtte vi ta opp med ordføreren...!» Da fikk pipa en annen låt: Det fantes en annen vei. Hvis vi skrev en søknad osv. osv... Hjemme satte Ruth Ingrid i gang med å lete fram alt som fantes av gamle kvitteringer, og heldigvis var alt på plass. Så ble alt levert, og vi betalte mellomværendet fra juli av. Til tross for dette har vi nå fått brev fra kraftselskapet om at vi må betale «gjelda», ellers stenger de strømmen. Spennende! 

Og så er vi mer påpasselige nå. Tidligere kunne vi betale regninger til oppkrevere som kom på døra til oss. Nå betaler vi alt på postkontoret, så vi sikrer oss skikkelige kvitteringer. Ellers er faren stor for at betalingene aldri blir innrapportert, og 
pengene havner i oppkreverens, eller som oftest i oppkreverens sjef sine lommer. 

Poenget med denne klagesangen er ikke å si at vi har det såååå forferdelig her. For det har vi faktisk ikke. 

Det er ikke store summene det er snakk om, og vi har råd til å finne andre løsninger. Poenget er at det ikke bare er vi som opplever disse problemene. Og her i Sheki er gass og strøm for tiden det store samtaleemnet. Vanlige folk, som lever på, under eller bare så vidt over fattigdomsgrensa... - Det er de som blir pint og plaget av disse forholdene. Og alt vi kan gjøre er å prøve å ta tak i det urettferdige og ulogiske når vi støter på det. Det er også tankevekkende at vi som utlendinger kan krangle oss til bedre vilkår, fordi vi kan true med å ta kontakt med instanser som kan gjøre det vanskelig for dem det gjelder. Slikt er ikke rettferdig! 
-------------------------------------------------
Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe