Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe
sin stemningrapport er denne gong frå Nich, ein landsby med kristne
røter langt tilbake i historia. Her er skikkar som skil seg frå
rituala i samfunnet rundt.
BRØD OG VIN VED GRAVKANTEN
Forfatter: Ruth Ingrid Ulstein Bøe
Publiseringsdato: 22.05.2004
Et lys er blitt tent inne i den gamle kirken i Nich.
Kirken er nå under restaurering, og arbeidet går sakte men
sikkert framover. Foto: Ruth Ingrid Ulstein Bøe.
En gruppe kvinner går langs den humpete veien. De
bærer blomster og små stearinlys i hendene. Jeg går ut
av bilen og slutter meg til flokken. Hilser på en kvinne som nettopp
har mistet en elsket far. Hun er kledd i svart og har et svart skaut på
hodet. Vi blir gående ved siden av hverandre. Hun gråter og
prater. Om faren. Om at hun fikk vært så lite hos ham mens
han lå syk. Noen flere kommer til for å klemme henne og uttrykke
medfølelse. Tårene renner. Det er 7 dager siden begravelsen.
Først nå er det kvinnenes tur til å besøke graven.
På gravstedet er det flere kvinner. Jeg ser rundt
meg og antar 50-60. Den sørgende datteren overlater en av sine kunstige
blomster til meg, så jeg også kan legge noe på graven.
En av kvinnene gråter høyere enn de andre.
Enken gråter ikke. Hun ser bare forvirret ut. Hun ser rundt seg og
registrerer det som skjer, men som en tilskuer. Jeg tror ikke det har gått
opp for henne enda, at dette handler om hennes mann, hennes liv.
Flere tenner små lys, og det legges ned blomster.
Et barnebarn legger seg på kne ved lysene og gråter.
Bildet er av enken i artikkelen. Foto: Ruth Ingrid Ulstein
Bøe.
Allerede her skiller denne minnedagen seg fra de muslimske
minnedagene. Her er det ingen mulla som ber sine bønner på
vegne av den døde og familien hans.
Gruppen løser seg litt opp. Noen går til
sine egne graver. Gråtekonen følger med. Det er andre her
også som har mistet noen. Rundt oss står gravstøttene,
med bilder og navn. Enken får klemmer. Hun som ellers er varm og
livlig, tar imot klemmene, men virker stiv og fjern.
Litt bortenfor graven står en kvinne med en vannkrukke
og et håndkle. En etter en får vi vann. Hender og ansikt vaskes.
De som har sett til sine egnes graver kommer langsomt tilbake. Nå
står vi i en halvsirkel ved utkanten av graven. På et bord
står det noen fat. Fire kvinner tar fatene og går rundt og
serverer.
På ett er det tre glass; brus, vann og vin. Så
kommer brødet. Noen tar en slurk og en bit brød. Andre lar
det gå forbi. Så kommer biter av kylling, frukt og konfekt.
Dette er ingen muslimsk skikk. I ”vanlige” begravelser
blir det lagt matvarer på graven til den døde, og det blir
ikke spist og drukket som her. Den lille seremonien minner ikke så
lite om nattverden. Trolig trengs det bare et par små justeringer
for å finne tilbake til utgangspunktet for at denne skikken oppstod.
Etter denne lille seremonien går de nærmeste
igjen bort til graven. Så løser flokken seg opp og gruppevis
spaserer vi tilbake samme vei. – Til en hage dekket med langbord. Ett for
kvinnene og tre langbord til for mennene. Det må være 4-500
mennesker her. Sola steiker. Taket av drueranker over oss har enda ikke
tett nok løvverk til at det skjermer for sola. Det er lummert. Mens
vi venter på tordenværet som er i anmarsj blir det spist og
drukket.
Det tales ved bordene. Minnetaler, og gode ønsker
for de som er blitt igjen. Mat bæres inn og ut, etter landsbyens
skikk. Rett overfor meg sitter enken. Furet i ansiktet. Også ved
kvinnebordet heves glasset og gode ønsker blir formidlet. Jeg ser
på disse skikkelsene rundt bordet, og tenker på hva de må
ha gjennomlevd av gleder og sorger. Vel vitende om at livet her ved foten
av Kaukasus er strevsomt for de fleste.
Måtte de bare finne tilbake til kilden for skikkene
sine, og ved det finne mening og sammenheng i tilværelsen. |