Aldri er vel vi nordmenn så norske som når vi feirer 17.mai langt hjemmefra! Så også i Aserbajdsjans hovedstad, oljebyen Baku. Her opprant dagen med passe temperatur og passe lite sol. 

Vi vandret i våre peneste sko over brosteinene i Gamlebyen, med flagget diskret sammenrullet, på vei fra vår 17.mai-residens til 17.mai-frokost i 17. etasje på ISR Plaza. 

Vi ankom litt heseblesende og fant oss en ståplass blant de andre nordmennene som var samlet på hotellets terrasse. Så runget ”Ja vi elsker” utover en enda litt morgendøsig by, mens flagget vaiet og blåserne spilte. 

Med norsk hotelldirektør lå det godt til rette for laks og eggerøre. Og vi ble ikke skuffet. Godt plassert ved ambassadørens bord kunne vi nyte vår norske frokost. 

En melding fra kronprinsregenten ble lest opp, der han gratulerte oss nordmenn i Aserbajdsjan med dagen. 
 

Et formiddagsbesøk på kontoret gav direktøren vår den anledningen han trengte til en skikkelig 17.mai-tale. Våre kjære aserbajdsjanske kolleger fikk med seg noen delvis selvironiske, men også tankevekkende poenger fra vår fredelige løsrivelse fra Sverige. 

Det er mange her som strever med å tro at det er mulig å komme fredelig ifra en konflikt der det mest nærliggende og logiske for dem er krig. Og at det går an å være venner med fremmede makter som har styrt deg i fortiden, er heller ikke så lett å fatte her i landet. Er det vi nordmenn som er litt dumsnille, siden vi kan tilgi og glemme på denne måten, eller er det vi som har den sunneste innstillingen? 

I rettferdighetens navn må vi legge til at også aserbajdsjanere flest lengter etter fred med Armenia, men først vil de ha Karabach-området tilbake… 

På Cresent Beach hotell, i strandkanten ved det Kaspiske hav, ligger forholdene godt til rette for det meste. 17.mai-toget var godt forberedt, med trykte sanger og korpsmusikk. 

Skal vedde mye på at vårt 17.mai-tog her i Aserbajdsjan sang høyere enn barnetogene i Oslo og Trondheim til sammen, deltakertallet tatt i betraktning, og at hurraropene runget høyere. (Vi utelater med vilje Bergen). 

En ung, fremadstormende ambassade-praktikant holdt en glimrende 17.mai-tale. Også hun hadde fokus på forholdet til Sverige. I tillegg hadde hun noen ”tatt-på-kornet”-beskrivelser av oss nordmenn sett utenfra. Å ja, det var nok noen av dem som så oss utenfra denne dagen, som ristet på hodet og syntes vi var rare. Men de fleste smilte likevel mer til oss enn av oss. 

Lek og moro hører med til en 17.mai-fest. Tautrekking og sekkehopp er selvsagte ingredienser. Årets suksess var hoppetau, med eller uten bunad. Og litt trim kunne vel trenges, for også her var bordet dekket med de lekreste retter. Og så var det kakefest, bakt på norske oppskrifter selvsagt. - Til og med kransekaken var på plass. 

Vi rakk nøyaktig en halvtimes hvil før det var på igjen med 17.mai-sløyfene, og igjen var vi på vandring over brosteinene. Denne gangen gikk stegene til Filharmonien, og til en vakker konsert. 

Aserbajdsjanere kan trolig framføre Griegs musikk bedre enn Grieg selv. Og disse kunne sine ting. Sammen med noen aserbajdsjanske verker med fokus på kjærligheten til hjemlandet, ble det nesten tåredryppende vakkert. Og sammen med en reklamefilm om Norge, sendt over storskjerm… 

Hvem kan ønske seg noe mer ut av en 17.mai? - Annet enn enda et måltid, betalt av den norske ambassaden… 

Vel hjemme fikk vi høre: ”Vi så dere på TV!” Så var det visst noen flere enn oss som syntes at det vi hadde drevet med denne dagen hadde nyhetens interesse… 
.................................................................. 
Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe