Dampskipet «Hornelen» var bygd i 1866 og var det tredje skipet til Nordre Bergenhus Amts Dampskibe - seinare Fylkesbaatane i Sogn og fjordane. «Hornelen» gjekk i rutefart for selskapet heilt fram til hausten 1950. 

Leif Hellandsjø i Fjærland er i dag pensjonert skipsførar, og han starta sitt yrkesliv i Fylkesbaatane som lettmatros om bord i D/S «Hornelen». I denne artikkelen fortel han korleis det var å leve og arbeide om bord på eit av dei eldste dampskipa til selskapet for godt 50 år sidan. 

Vi skriver året 1950. Ved Nykirkekaien i Bergen lå en del av norsk hverdag: D/S «Hornelen», bygget 1866, og 83 år i Fylkesbaatanes eie. 

Lossingen var i full gang den morgenen tidlig på året jeg entret «Hornelen». Vinsjen på bakkdekket larmet for hvert hiv. Ved lukekarmen stod en matros i FSF-genser, ganske morsk i blikket, og dirigerte det hele. I vinsjen satt en annen, han også i genser med bokstavene FSF på brystet. 

Jeg følte meg litt bortkommen der jeg stod med sjømannssekk og kuffert. Våget meg til spørre matrosen hvor lugaren var. - Ned det hullet der, var svaret. Han pekte på nedgangen i forkant av brønndekket. 

På kaia stod noen rødmussete sjauere med sine firhjulete traller og tok i mot last, samtidig som de bivånet opptrinnet på dekk. 

GAMLE "HORNELEN". Dette fotoet er frå etterkrigsåra og syner kokk Reinhard Søtren i brønnen på D/S "Hornelen". Ved sida av døra handpumpa og eit stimrøyr frå kjelen, som ein brukte når ein skulle varme opp vaskevatn. (Foto utlånt av Atle Raubotn.) 

Jeg puslet meg ned trappa og fant en seksmannslugar helt forut i skarpen. Trangt var det, seks køyer, et lite bord helt framme mellom kjettinglyrene, og kvitskura dørk. Her var ikke vegg til vegg-teppe, det var ingen som hadde hørt snakk om slikt den gang. Hadde jeg sagt A, var det bare å si B. Jeg ordnet køya mi i stillhet; frivakta var gått til ro. Den gang måtte vi selv holde køyklær, derfor måtte vi drasse rundt med sjømannssekk. 

Jeg gikk på vakt klokka 14.00, styrmannsvakta som det het. Den gang var det vanlig at det ble «slått glass», som det het. 
Klokka 14.00 var det to dobbelslag på skipsklokka, klokka 20.00 var det fire dobbelslag. En kunne høre disse signalene fra alle fartøyene, alle fall de rutegående, rundt om på Bergen havn. 

Min første rutetur gikk til Solund, Sula som vi sa, og til Gulafjordene. Jeg kan erindre at det var mange båtstopp i Sula, på grunn av at det var små og dårlige kaier. Turen gikk uten spesielle viderverdigheter. Jeg var et minne rikere. Senere ble det Førdefjorden og Dalsfjorden som ble mest trafikken. Etterhvert ble det mange minner. 

Det var ikke rare plassen å spise på ved bordet i lugaren. En mann på hver side, og så en på taburett. Maten måtte hentes i byssa midtskips og bæres forut. Ofte var dette ikke så greitt, med mye last i brønnen. regn og vind. Men det gikk, og det måtte gå, selv om det mang en gang vanket kjeft av de eldre for at maten var blitt kald, og at et eller annet hadde funnet veien der det ikke skulle være. 

Oppvasken, eller bakkstørn som det het, foregikk også på dette bordet. Da var det bare å ta ei pøs og gå på dekk og handpumpe opp vatn, og så stime det varmt fra et rør som gikk fra kjelen. Ritualet var det samme om en skulle vaske seg. En liten vask var det i lugaren, men vatnet måtte bæres ned. Dusj fantes ikke om bord. Bakkstørn ble utført av den som hadde fri fra rortørn. Det var ofte mye «eder og forbannelse» fra frivakta under slike operasjoner. 

Ellers var lugaren grei, den. Det var lunt og stille der nede under fart. Men en kunne jo merke at det var folk på «loftet». Der lå jo annenplass herre- og damesalong, adskilt med midtskipsskott. Alt blir en vane, også larmen fra vinsjen ved hvert stoppested, likeså under fortøyning. Da ble ankervinsjen brukt til å hive fartøyet inn til kai. Under fart høres et svakt sus fra baugsjøene, og en merket en svak vibrasjon av maskinen. Slingret det hørtes en rusten lyd fra ankerkjettingen som slo an i kjettinglyrene ved bordet. I akterlig vær kunne en fornemme svak lukt av kullrøyk, og også andre «dufter» fra lasten som bestod «utav adle slag», som han synger Ivar Medaas i visa om Gamle dampen. 

Vaktene var seks timer på og seks timer fri. En time rortørn var vanlig. Ellers gikk tiden med til å krysse last, vasking og rengjøring. Det var mye sot og støv, spesielt etter at vi hadde bunkret i Bergen. Kullene ble kjørt med trillebåre og tippet i kullbaksene. Bad en om såpe til rengjøring fikk en bare beskjed om å gå i byssa og hente aske. Det var et godt middel til å ta gjenstridige rustflekker på kvitmalingen. 

Styrehuset, som også ble kalt «kråkeburet», var enkelt utstyrt. Rattet var dominerende, det nådde fra dørk til tak. Ellers var der natthuset med kompasset, og en kurskasse med noen velbrukte kursbøker hvor alle kursene og klokketider var sirlig nedskrevet for de forskjellige ruter. Vi må heller ikke glemme kursklokka (gammel vekkerklokke), som ble stilt for hver kursendring. Den gang var alle kurser oppgitt i streker, ikke som idag hvor en bare bruker grader. Maskintelegrafen må heller ikke glemmes, og så et talerør ned til maskinrommet. Vindusviskere var det også, ja bevares. noen solide saker i messing; disse var handdrevet. 

Tilbake til rattet. Det var tungt å håndtere. Overføringene til roret skjedde via kjettinger og stenger som gikk på hver side akterover til rorflyndra på hekken. Overføringene måtte ofte smøres. Når en skulle forsere Alverstraumen eller Bakkastraumen måtte det bestandig være to mann til rors. Var det sterk motstrøm ble det slått et ekstra slag på maskintelegrafen. Det var tegn på at omdreiningen på maskinen måtte økes. Vanlig fullfartsomdreining lå på 82 omdreininger pr. minutt. Ved ekstra åpning kom maskinen gjerne opp i 87-88 omdreininger. Da pustet og peste «gamla» nede i maskinrommet. Jeg kan huske at det stod et messingskilt på skottet i maskincasingen. Der stod: Laxevaag Jernskibsbyggeri, 1876. Det var sikkert det året maskinen ble ombygget fra compound- til trippelmaskin. 

Midtskips i styrbord side var lugarer for første- og annenstyrmann. Der lå også billettkontoret. To toaletter var også der i gangen. På babord side var det lugar for maskinsjef, videre i forkant postkontor og lugarer for postekspeditører, her også lugar for kokken. På halvdekket akter fikk vi et gløtt inn i «paradiset» hvor første plass dame- og herresalong lå. Her var videre nedgang til spisesalong - en meget vakker salong med bare edle tresorter og rød plysj, pene paneler på alle skott, vakre lamper i tak og på skott, tykke duker i ullstoff på bordene, slipte glass i dørene. Det var stil over alt og det hele. Stuerten hadde sin lugar i gemakkene der nede. Kaptein, førstestyrmann og maskinsjef inntok sine måltider her. Hit ned måtte også maten bæres fra byssa midtskips. Det ble gjerne utført av en forskremt byssegutt. 

Vi dekksfolk og fyrbøtere skulle helst ikke vandre rundt i disse omgivelsene. Kapteinen residerte i en liten lugar på halvdekket i akterkant av styrehuset. Her var taket ofte lekk. Under nating av dekkene i tørt vær ble gjerne dette dekket (taket) glemt... Hit vandret vi en gang i måneden for å hente hyra. Det var med høytid og respekt vi kom der. Ja, det var tider, det. 

Mange rare episoder kommer frem i minnet. Det vil føre for langt å gjengi alt her. Men en episode er ikke så lett å glemme. Det var en ny dekksgutt vi fikk ombord. Han pakket ut sine saker, rene og fine klær blant annet. Men så ble han stående litt tankefull og se på oss andre som stod der i arbeidsklær. Det er vel synd å si at vi var helt rene i klesveien. «Disse klærne kan jeg ikke vise meg i på dekk» Slik uttrykte han seg, dekksgutten. Resolutt tar han ei eske med skokrem og kliner til både bukse og genser. Han følte seg sikkert med en gang som oss andre. En riktig hyggelig gutt; han ble senere maskinsjef i utenriksfart. 

Dette var litt fra den gang. Det er ikke langt tilbake i tid. Ikke var det radar, heller ikke elektroniske kartmaskiner. Men «Hornelen» kom og gikk - en tro sliter for sitt rederi og sitt distrikt i hele 83 år. Hun var sikkert hatet, men også elsket... 

D/S «Hornelen» ble bygget hos Mitchell & Co. i Newcastle i 1866 og ble satt i fart 20. januar 1867. Undertegnede fikk oppleve å være ombord i denne aldrende «dame» det siste året hun var i fart. Skipet var da 83 år gammelt og bar preg av litt av hvert. Mer var vel ikke å vente med den lange og varierende tjeneste det hadde gjort. Årene og omskiftende tider hadde satt sitt tydelige preg, noe som vil merkes på alle med en så høy alder. 

Diverse uhell måtte «Hornelen» også gjennomgå. Det var ikke så mange hjelpemidler til navigasjonen den gang som idag. I 1911 kolliderte skipet med en taubåt på Byfjorden. Videre kolliderte det med D/S «Gudvangen» i Skatestraumen i 1914. I 1915 gikk det på grunn og sank ved Svanøybukt. 11. februar 1926 grunnstøtte det i Fedjefjorden og sank. Dette skjedde i storm og tett snødrev. Skipet ble hevet i april måned samme året. 

«Hornelen» hadde også to grunnstøtninger ved Ånneland i Gulen i 1950. Dette skjedde i tett tåke. Etter første grunnstøtning ble skipet bakket av. En gjorde nytt forsøk med mer østlig kurs, men dessverre, det klaffet ikke denne gangen heller. «No igjen» var kapteinens lakoniske kommentar. Skipet var tett og ruta ble gjennomført. 

D/S «Hornelen» ble lagt i bøya høsten 1950, og levert til opphogging 10. januar 1951. En epoke for en tro sliter var forbi... 
-------------------------------------- 
FSF - Fjord og kyst 2001