Fredag 13. september 1940.
Dagen da krigen kom til Masfjorden
Forfatter: Kåre Kvinge
Sent på ettermiddagen denne dagen kom krigens alvor
til områdene ved Andvik i Masfjorden. Et tysk og et engelsk fly var
i kamp på liv og død over områdene der.
Før vi går videre kan det være på
sin plass å friske opp på de hendelser som skjedde på
våre kanter 9. april 1940 og den første tid etterpå.
Tidlig om morgenen 9. april kom en tysk invasjonsstyrke
inn på Bergen havn. Ombord var 18- 1900 tyske soldater som raskt
besatte byen og forsvarsverkene omkring. To tyske kryssere var hovedskip
i invasjonsflåten, det var Køln og Kønigsberg. Dette
var skip på 8130 tonn og hadde en lengde hver på 174 meter.
Kønigsberg var blitt skadet av norske kanoner og
lå nå ved Skoltegrunnskaien.
To ganger den 9. april gikk flyalarmen, kl. 12.10 og 18.20.
Siste gang var en styrke på 24 engelske bombefly på vei til
Bergen fra sine baser i Skottland, 12 av flyene ble kalt tilbake før
de kom inn over kysten.
Engelskmennene mente at de fikk inn en treffer på
krysseren Køln, men dette var ikke riktig. Ingen tyske krigsskip
ble truffet. Køln, sammen med de fleste av invasjonsflåtens
skip, forlot Bergen i løpet av kvelden. Kønigsberg, som var
skadet, ble igjen ved Skoltegrunnskaien.
9. april kom der melding til den engelske flåtens
flybase Hatston på Orkenøyene at en tysk krysser lå
ved kai i Bergen. Fly fra skvadronene 800 og 803 ble gjort klar for stupangrep
på dette krigsskip. De skulle starte fra basen sin som het RNAS Hatston,
HMS Sparrowhawk. RNAS er forkortelse for Royal Navy Air Station og HMS
Sparrowhawk er marinens navn på basen. Marinen hadde fuglenavn på
alle sine flybaser. Basene, enten de var på sjø eller land,
var HMS.
Flyplassen lå like ved byen Kirkwall. Flyene de
skulle bruke var et kampfly med to manns besettning. Flyet var godt egnet
som stupbombefly, men lite egnet som kampfly. Navnet var Blackburn Skua.
Avstanden til Bergen var så stor at de ville ta
4 1/2 time, frem og tilbake. Da var det medregnet litt tid for selve angrepet.
Nå hadde det seg slik at disse fly kunne holde seg i luften i 4 timer
og 20 minutter, men ved å fly så økonomisk som mulig
mente de to skvadronsjefene at toktet var mulig å fullføre.
For å komme så overraskende som mulig på
tyskerne ble starten satt til 05.15 (06.15 her). Dagen var 10. april. Antall
fly var 16, derav 9 fra 803 og 7 fra 800. At det ble slik var tilgang på
fly og mannskaper.
Leder for hele operasjonen var kaptein Richard Thomas
Partrigde, Royal Marines. Han var også skvadronsjef for 800 skvadronen.
Sjef for 803 skvadronen var løytnant William Paulet Lucy, Royal
Navy.
Hele operasjonen ble vellykket, Kønigsberg ble
senket der den lå ved Skoltegrunnskaien. Krysseren var det første
større krigsskip senket av stupbombefly under krigen og en av den
andre verdenskrigs store bragder.
Tyskerne kunne ikke skjule dette tapet for byens innbyggere,
de skyldte på at flyene var utstyrt med tyske nasjonalitetsmerker
og at de lignet på de tyske fly. Påstanden var selvsagt ikke
riktig.
Mellom 9. - 24. april 1940 var der 15 flyalarmer i Bergen.
I hele 1940 62 stykker, 1941 14 stykker, 1942 6 stykker, 1943 4 stykker,
1944 12 stykker og 1945 4 stykker.
Målene i 1940 var hovedsakelig tyske skip og oljetankene
på Askøy, Dolviken og Skålevik. Første store
angrep mot oljetankene startet lørdag morgen 11. mai. Denne dagen
ble tankene i Florvåg angrepet. Av anleggets 10 tanker ble 6 antent.
Tykk røk lå over Askøy og byen i flere
dager. Angrepene mot tankanleggene ble avsluttet 13. september med et tokt
mot tankene i Skålevik.
Flyene i 1940 kom hovedsakelig fra den engelske flåtes
flyplass på Orkenøyene. Noen få tokter startet fra hangarskip.
RAF basen Sumburgh på Shetland var også utgangspunkt for et
begrenset antall tokter. Disse tokter ble utført av kystkommandoen,
Coastal Command. Flytypen som var brukt var et lett bombe- og kampfly med
3 manns besetning, Bristol Blenheim.
Rundt Bergen var der i 1940 lagret oljeprodukter for et
normalt forbruk på hele 6 år.
Fredag 13. september 1940
Denne ettermiddagen var fly fra flåtens flyvåpens
skvadron 801 på vei til Bergen fra hangarskipet Furious. Målet
var Esso sine oljetanker i Skålevik som de prøvde å
bombe for andre gang. Skålevik hadde tidligere fått besøk
av fly fra flåtens flyvåpen. Datoen var 16. mai, og anlegget
fikk liten skade. De klarte ikke å kopiere det vellykkede angrepet
som de hadde mot Florvåg 5 dager tidligere.
Engelske historikere mener i dag at der var mellom 4 -
6 fly av typen Skua med på toktet fredag 13. september. Sikker er
de ikkje - da mange av rapportene fra dengang er kommet bort. Undertegnede
som dengang var en ung gutt, gikk med menighetsblad i området rundt
Johanneskirken. Han mener han så 7 fly komme over Melkeplassen mot
havnen. Flyene svingte utover byfjorden før de forsvant fra guttens
synsfelt.
I Bergens Tidende fra lørdag 14. september skriver
avisen at der var 8 fly. Avisene dengang fikk sine opplysninger fra tyskerne,
og var sensurert av dem. Tyske rapporter nevner 3 og 5 fly.
Marine flygerne var nok ikke klar over at 4 tyske jagerfly
var kommet til Herdla for aller første gang under krigen. Jagerflyene
var Messerschmitt Bf109E som var de engelske Skua overlegent i fart og
kamputrustning. Alarmen gikk på Herdla kl. 17.13 og bare 2 minutter
senere var alle 4 flyene på vingene.
Luftkampen som startet over byfjorden skulle ende med
katastrofe for 2 av Skua-flyene. Knapt en time senere må det første
engelske flyet nødlande etter å ha blitt skadet på sjøen
vest av Askøy. Begge flygerne kom uskadd i gummibåten og blir
tatt opp av en tysk båt. Det andre Skua-flyet kjemper en ulik kamp
mot en av de tyske jagerflyene. Ved spaken sitter Feldwebel Harbach, en
erfaren jagerflyger.
Ombord i det engelske flyet med kjennetegn L2912 er piloten,
underoffiser Edward G. R. Harwin og hans maskingeværskytter Jonh
R. Maunder. Harwin var 22 og Maunder 18 år.
Kampen bringer dem fra byfjorden innover Osterfjorden
til Ostereidet. Her tar flyene over land til Hindenesfjorden. Skuane forsøker
hele tiden å komme vekk fra tyskeren ved å fly meget lavt og
dristig. Tyskeren hadde langt større fart og kunne holde de engelske
flygerne under seg hele tiden. Ferdig med Hindenesfjorden setter flyene
over Austfjorden til Sørkvingo i Masfjorden.
Folk som bodde her dengang ble oppskremt av den forferdelige
skytingen. Noen søkte tilflukt i kjellere mens andre ble så
redd at de helt glemte det de holdt på med. En ung jente som melket
kyrene ble redd og forvirret. Dagen etter ble hun klar over at ikke alle
kyrene var blitt melket kvelden før.
Flyene fortsatte over Kvingevatnet til de kom ned over
gården Stykkje på Kvingedalen. Her kunne folk fra vinduene
se ned på de unge engelske flygerne. De kunne se hvordan 18-åringen
forsøkte å has på tyskeren som fløy oppe under
Storfjellet. Folk på Kvingedalen kunne se hvordan kulene slo inn
i fjellveggen her.
Flyene fortsatte opp dalen til de kom opp på fjellplatået.
Her gjorde de en sving og kom utover fjorden igjen før kursen ble
satt for Mjangersvågen og fjellpartiet mot Storevatnet på Andvik.
Her ble de observert av to vedhuggere fra Andvik som hugget trær
i lien ved sydenden av vannet. Disse to karene var de siste som så
flyene før de forsvant inn Øvredalen og til det engelske
gikk i fjellveggen i Svartedalen. Vedhoggerne kunne ikke høre smellet
som måtte ha oppstått under sammenstøtet.
I følge den tyske pilots notater var klokken 18.25.
Rapportene viser også at han angrep Skuaen 16 ganger. Fw. Harbach
hadde fått sin tredje seier etter at han kom til Norge, - det skulle
komme flere. Tyskeren gjorde et par runder over Svartedalen før
han satte kursen utover Fensfjorden. Fra Svartedalen - til tyskeren landet
på Herdla, gikk der 30 minutter. Fw. Harbach landet kl. 18.55 på
Herdla uten problemer.
Folk på Andvik mener at de denne dagen kunne se
skodde komme ut over Storevatnet. Dette kan være medvirkende årsak
til at det engelske flyet gikk i fjellveggen i Svartedalen. Flygerne ble
forsent oppmerksom på at dalen svingte skarpt til høyre. Roret
på flyet var dreiet helt over mot høyre. Folk som så
flyet i 1940 forteller at venstre vingen hadde kuttet over en bjørk
like før de traff fjellveggen.
Dagen etter, om lørdagen, var en mann fra Nordkvingo
i fjellområdet ved Meisdalsvatnet. Han så da fly som fløy
lavt over fjellene her. Mannen ble redd og søkte tilflukt bak en
stor stein.
Flyveren var nok Feldwebel Harbach som hadde fått
med seg underoffiser Niemeyer. Underoffiseren var nok med for å kontrollere
seieren, samtidig som de planla veien for de tyske soldater som skulle
komme til flyvraket senere. På tilbaketuren vippet flyene med vingene
når de kom over bebyggelsen på Kvingo. "Vi greide det."
Søndag morgen kom der en stor sivil motorbåt
til Andvik. På land gikk 10 - 12 tyske soldater og forsvant innover
langs Storevatnet. Soldatene må ha gått etter kart - for de
spurte ingen etter veien.
Litt senere denne søndags morgen kom en stor tysk
flybåt og ble liggende ute på Andvikvågen til soldatene
kom tilbake. Etter at tyskerne hadde passert Storevatnet gikk de feil når
de skulle følge stien forbi Øvredalsfossen. Soldatene gikk
her bratte lien innover. En mann fra Andvik så dette. Han fulgte
etter tyskerne. Mannen gikk opp Kvingeskaret, og hadde senere god utsikt
til tyskerne når de var inne i Svartedalen.
Soldatene tok begge de omkomne ut av flyvraket og drog
eller kastet dem nedover fjellsiden. Harwin ble begravet i noen steiner
omtrent 100 m under der flyet lå i den bratte fjellsiden. På
en metallplate som nok var tatt fra flyvraket var navnet E. Harvin inngravert.
I kirkebøkene på Sandnes er navnet Harvin skrevet med enkel
v, derfor tror vi at tyskerne hadde skrevet det på denne måten.
Maunder, den 18-årige maskingeværskytter,
lå på magen med hodet nedover. Han lå mellom Harwin og
flyet og var ikke tildekket. Alle gjenstander hadde de tyske soldater tatt
i fra likene, slik at navnet på 18-åringen først ble
kjent etter krigen.
Ut på søndag ettermiddag kom tyskerne ned
igjen til Andvik. De spurte etter "Der Burgermeister". Soldatene viste
frem pistoler og andre ting som de hadde tatt i fra likene og kalte det
engelsk skit i en spydig tone. Lensmannen spurte tyskerne om å få
begrave flygerne, men fikk et flir til svar. Han ville ikke finne seg i
dette, så han organiserte transporten med to sykebårer og 10
- 12 mann fra Andvik.
Den første de fant når de kom til Svartedalen
var den 18-årige Mauner. Han var en svær kar, kledd i jakke
og bukse av forskjellig slag. Dette kan ha sin årsak i at de tyske
soldater hadde tatt av ham flyjakken. Bilde tatt i Norge over bakkemannskaper
fra samme Staffel (skvadron) viser en tysk Waffenmeister i en engelsk flyjakke
av skinn.
Harwin, som tyskerne hadde begravet, fant ikke lensmannen
og karene fra Andvik med en gang. Ble først klar over hvor han lå
da de fant staken med navnet hans på. Han var iført mørk
uniform og var endel forslått i ansiktet. Disse skader kan være
påført under sammenstøtet med fjellveggen.
Likene ble transportert ned Øvredalen til Storevatnet.
Å komme ned stien ved Øvredalsfossen er vanskelig. Karene
som var med på transporten dengang har fortalt at det var et fryktelig
slit å få bårene ned her.
Over Storevatnet gikk transporten med båt. Fra Andvik
tok lensmannen likene av flygerne med motorbåt til gravplassen på
Sandnes. Flygerne ble begravet under meget stor deltagelse av folk fra
bygdene omkring.
Sognepresten dengang hadde tyske sympatier. Han var senere
under krigen på østfronten som feltprest. Da han som nevnt
var på nazistenes side undret han seg over om der hadde vært
like mange folk tilstede hvis dette hadde vært tyskere.
Harwin og Maunder lå begravet på Sandnes kirkegård
fra september 1940 til ut på ettersommeren 1945. Ble da gravet opp
igjen av landsvikfanger som var utkommandert til dette. Med på gravplassen
var også en feltprest.
På et marinefartøy ble kistene ført
til gravplassen på Rossabø i Haugesund. Her ligg de begravet
sammen med 42 andre allierte mannskaper fra siste krig.
På deres gravstøtter står :
J. R. Maunder
Naval airman 1st class RN
F X 82141
HMS Sparrowhawk
13th september 1940 age 18
He died for our freedom
For ever in our hearts
E. G. R. Harvin
Petty officer airman
F X 80151
Royal Navy
3th september 1940 age 22
His memory
long wil live alone
in our hearts
He was our only lad
På den tiden de døde var Harwin fra Godalming,
Surrey. En liten by syd for London. Han var deres eneste sønn.
Maunder var fra Alberthaw, Glamorgen, wales. Litt syd
for Cardiff.
På flyets vinge er der inngravert 01.12.1938. Disse
fly kom i aktiv tjeneste i nov. 38 og kom ut av tjeneste i sept. 41. Siste
tokt som skvadron 801 fløy mot Bergensregionen var antagelig 2.
oktober 1940. De mistet da et fly over Bjørnefjorden litt syd for
Bergen. Fører av flyet var den 20-årige Sub Lieutenant Alan
Hartoch fra Royal Navy. Hartoch ligger begravet på de allierte sine
krigsgraver på Møllendal. Maskingeværskytter har antagelig
fulgt med flyet i sjøen.
Tyskeren som skjøt ned flyet var Feldwebel Harbach,
den samme tysker som var over Svartedalen 13. september.
På samme dag som Harwin og Maunder omkom i Masfjordfjellene
styrtet et engelsk fly ned i sjøen ved Fedje. Liket av en engelsk
flyger ble fraktet inn til Fedje på lørdagen. Flygeren ble
hentet av en tysk båt og ført til Bergen og gravplassen på
Møllendal.
Navnet hans er sersjant W. J. Garfield, 25 år. Med
seg som mannskap var sersjantene B. W. Mesner, 29 år og A. Kay, 24
år. Disse to har en ukjent grav.
De fløy en Blenheim, et lett bombe- og kampfly.
Flyet hadde betegnelsen L 9451. De var den dagen de omkom 13. september
1940 ved flybasen Sumburgh på Shetland og tilhørte Coastal
Comand skvadron 248. Flyet tok av fra Shetland kl. 05.35 lokal tid (06.35
her). Flygerne skulle drive rekognosering fra Fedje til Stadtlandet.
I september 1940 var der kommet 30 - 40 tyskere til Fedje.
Tyskerne kan ha skutt ned det engelske flyet som styrtet i sjøen
mellom Fedje og Rongevær.
Hvordan gikk det med oljetankene i Skålevik etter
angrepet 13. september 1940 ?
Hele angrepet var nok mislykket. En av bombene traff
en lagerhall uten at den eksploderte. Tyskerne demonterte denne siden.
Andre bomber eksploderte mellom tankene. Disse ødela
noen rør samt at de laget små hull i tankene. Hullene ble
rettet på den måten at de ble plugget igjen med trepropper.
Flåtens flyvåpen Fleet Air Arm mistet 6 fly
etter sine angrep rundt Bergen i 1940.
10. april, etter angrepet på Kønigsberg,
styrtet et fly i sjøen 30 - 40 km vest av Marsteinen. Begge flygerne
omkommer. Skvadron 803.
12. april må et fly nødlande på sjøen
vest av Askøy. Begge flygerne kom i gummibåten og blir hjulpet
av norske sivile tilbake til England. Skvadron 803.
14. april blir et fly truffet av antiluftskyts over Bergen
havn. Begge flygerne omkommer. Piloten begraves på Møllendal.
Skvadron 803.
13. september må et skadeskutt fly nødlande
på sjøen vest av Askøy. Flygerne kommer i gummiflåten
og blir tatt opp av tysk båt. Krigsfanger i Tyskland resten av krigen.
Skvadron 801.
Bare en 1/2 time senere går et fly fra samme skvadron
i fjellveggen ved Andvik i Masfjorden. Begge flygerne blir drept på
stedet. Ligger i dag begravet i Haugesund.
2. oktober blir et fly skutt ned over Bjørnefjorden
syd for Bergen. Begge flygerne omkommer. Piloten begravet på Møllendal.
Skvadron 801.
Alle fly er Blackburn Skua.
De pårørende til de engelske flygerne fikk
aldri rede på hva som virkelig skjedde. Gjennom Røde Kors
i Sveits får de en kort melding at flygerne er drept i aksjon eller
druknet.
Bror til den unge 18-årige flygeren som satte livet
til ved Andvik i september 1940 får i oktober 1995 opplysninger om
brorens siste tokt. Broren, som i dag bor i USA, besøker graven
i Haugesund. Tilbaketuren legger han over England og Fleet Air Arm Museum.
Her finner han bilder og fakta om angrepet 13. september 1940.
-----------------------------------------------------------
Kåre Kvinge har i flere år samarbeidet med
dette muséet og sendt dem mange opplysninger om de engelske Skua-flyene
i Bergensområdet i 1940. |