Gode krefter i Hyllestad reiste i år 2000 ein bauta ved Hyllestad kyrkje til minne om kommunen sine menn som tok del i siste verdskrig. I fronten på minnestøtta har Harald Risnes, sjefen for Bjørn West, fått sin naturlige plass. 

Minnestøtte over kaptein Harald Risnes 
Hans Berge og andre gode krefter i Hyllestad reiste i år 2000 ein bauta ved Hyllestad kyrkje - til minne om kommunen sine menn som tok del i siste verdskrig. 

Kaptein Eilert Eilertsen, avdelingslækjar i Bjørn West, foretok den offisielle avdukinga 7. mai 2000. 

Kong Harald V la ned krans ved bautaen i forbindelse med kongeparet sitt besøk i Hyllestad 11. juni 2002. 

Godt-folk ! 
Jeg står her med stor glede og takknemlighet for å være med på å hedre minnet om Harald Risnes - en gjev mann fra Hyllestad, nominert av mange som "Årets Vestlending", en høyt aktet offiser, og en meget god venn. 
En del av hans posisjon er knyttet til siste verdenskrig - som, for vårt land, skapte den mest dramatiske 5-års perioden i hele det 20. århundre - med store tap av menneskeliv og materielle verdier knyttet til norsk motstand mot fienden. 

Harald Risnes er historisk først og fremst som sjefen for Bjørn West, og jeg vil gjerne få gi en enkel omtale av hva dette navnet står for. 

Den militære operasjonen med kodenavnet "Bjørn West" ble fra våren 1944 planlagt og ledet av Forsvarets Overkommando i London - i nært samarbeid med britiske Special Operations Executive. 

Det skulle opprettes en "geriljabase" i fjellene omkring Masfjorden. Den skulle være et tilholdssted og øvelsesområde for norske unge menn som stod i fare for arrestasjon av tyske Gestapo eller utskrivning til tysk krigstjeneste. Basen skulle også tjene som reserve bak de tyske linjene i tilfelle av alliert invasjon. Den skulle også være med og sikre fredsslutningen. 

Et lignende opplegg kom istand i Valdres-traktene, men her var mannskapene for det meste bare tilstede under kurs av varierende lengde. 

Vi var ti offiserer fra Kompani Linge med Harald Risnes som sjef som ble sendt fra England senhøsten 1944 og vinteren som fulgte - for å utgjøre ledelsen av basen og stå for opplæringen. De tre første befalingsmenn fra Norge møtte i desember 1944, og i løpet av 2-3 måneder vokste styrken til vel 250 mann - rekruttert på frivillig grunnlag fra Milorg Bergen og distriktene omkring. 
 
 
 

Forsyninger på ialt innpå 30 tonn blei bragt inn sjøveien fra Shetland med de såkalte "subchasere", og ble båret til fjells av Bjørn West-mannskapene. Det var et blodslit ! 
I tillegg ble store mengder av utstyr sluppet ned i fallskjerm fra ialt 36 britiske og amerikanske bombefly fra Syd-England - særlig de siste ukene da våpen og ammunisjon falt det nettopp der hvor Bjørn West trengte dem. En natt var hele 17 fly i virksomhet over oss. 

Styrken var innkvartert i enkle, overfylte setre og hytter, og i perioder var det mangel både på proviant og våpen. Det var ikke luksusmat det dreiet seg om, men tørkede, konsentrerte stridsrasjoner dag ut og dag inn. Tjenesten stillet store fysiske og mentale krav til karene, men innstillingen hos hver enkelt var helt på topp! Lokale kontakt-personer fra bygdene omkring var til stor hjelp på mange måter - til stor risiko for dem. 

Med den omfattende virksomheten som Bjørn West stod for, var det ikke til å unngå at tyskerne etterhvert fikk mistanke om hva som foregikk i området. Den 8. april 1945 om morgenen bragte flere marinefartøyer 300 mann med granatkastere og kløvhester til 6 steder i fjordene omkring den vestlige del av Bjørn West-feltet, det såkalte BA 2. I en ganske storstilet omringnings - operasjon forsøkte tyskerne å komme opp i området vårt. 

Men tåke, regn og tung og dyp snø i brattlende skapte vanskeligheter for dem. De måtte til slutt snu - uten å ha oppnådd noe som helst. 

Hovedstyrken av Bjørn West - på den tiden vel 100 mann - befant seg nettopp i samme område, og hadde fått varsler fra kontaktene våre om de tyske landstigningene. Dermed ble vaktholdet skjerpet, og vi var forberedt på strid. Men da tyskerne ikke fant frem, kunne vi ut på dagen finne ut at tiden var kommet til den forflytningen østover, som hadde vært planlagt fra før. Så på basis av vanlig gerilja-taktikk trakk alle seg over Romarheimsdalen og kom over til de østlige traktene, som forhåndsstyrker allerede hadde rekognosert og plassert seg i. 

Stordalen Fjellstove ble hovedkvarteret vårt for resten av tiden - supplert med fjellgården Kringlebotn og et stort antall seterbuer utetter viddene. Her ble da øvelsene drevet videre, enkle forsvarsstllinger ble forberedt og utrustningen ble stadig supplert. 

Tre uker senere hadde tyskerne funnet ut litt om hvor vi var. 

Med en spesialtrenet styrke begynte angrep med rekognoseringspatruljer opp i områdene våre søndag 28. april 1945. Disse kom overraskende på oss flere steder, bl.a. i Kringlebotn og Stordalen. De klarte ved dette å skyte ned tre av våre karer, men mistet selv 4 mann. 

De følgende dagene kom økende mengder tyskere opp fra Matre, og forsterkninger forsøkte å trenge opp flere steder langs sørsiden av Sognefjorden, særlig fra Førdefjorden. De koordinerte ikke angrepene godt nok, og trakk seg ned til fjordene hver kveld. Vi hadde et brukbart samband, og kaptein Risnes kunne omdisponere sine enheter etter behov den følgende uken, stoppet fienden og påførte dei tap på ihvertfall over 40 drepte og et ukjent antall sårede. Våre egne tap øket med 3 drepte - til ialt: seks - og 2 sårede i tillegg. 

Kampene ble avbrutt ut på dagen torsdag 3. mai fordi det kom streng ordre fra den allierte overkommando i London om å innstille striden (for at ikke den store fredsslutningen skulle vanskeliggjøres). 

Basen ble oppgitt og mannskapene trakk seg sydover til Osterfjord-området. Etter at avtalt særmelding pr. radio fra London kom 8. mai, samlet styrken seg i Store Urdal, og ble 9. mai transportert med skip til Bergen. Her forestod Bjørn West sammen med mannskap fra Milorg Bergen og litt senere noen mindre allierte enheter det militære vaktholdet i byen etter den tyske kapitulasjonen. 

De tyske angrepene på Bjørn West utgjorde de siste kampene på land i Europa under denne verdenskrigen, og de har fått adskillig historisk dekning, bl.a. gjennom 4 bøker, film og annen mediefremstilling. 

Det kan vel sies at tyskerne ikke hadde ventet den store ildkraften og den elastiske motstanden vår, hvor norske soldater viste at de duget. 

Det kan nevnes at Kronprins Olav kom opp i Stordalsområdet i 1949 og avduket en minnestøtte over de norske fallne, og Kong Harald møtte og åpnet i 1994 Bjørn West Museét i Matre. 

Kapten Harald Risnes var hele tiden i sentrum for Bjørn West - i planleggingen i England, i ledelsen av oppbyggingen i Masfjordfjellene under vanskelige forhold, og som sjefen under kampene mot overtallige tyskere. 

Han var vel den norske offiseren i Hæren som hadde størst stridsdeltagelse og bakgrunn med treningen som commandos og aktiv rolle under MTB-operasjoner og i Måløy-og Stord-raidene. Han var en naturlig ener og leder. Han hadde mot og styrke til å ta tunge avgjørelser, og hadde bred nok rygg til å bære ansvaret for disse. Han var ekte norsk i sin tale og gav klare ordrer, uten å forlange formell militær fasong i daglige rutiner i felten. Han delegerte myndighet når det var praktisk nyttig, og stolte på sine folk. Han var "Skipperen" for oss alle, og sparte ikke på ønskemål og krav til de overordnede i London når det gjaldt forholdene for sine mannskaper. Han fortjente all den heder som han fikk både fra norsk og britisk side. 

Etter at de travle fredsdagene sommeren 1945 var forbi og Bjørn West-styrkene dimmitert, var det naturlig for Harald Risnes å fortsette sin militære karriere. 
Han var kompanisjef i "Vestlandsbataljonen" i den første Tysklandsbrigaden 1946-47, sammen med kamerater både fra Commandos og Linge-kompaniet. Han kom også naturlig nok inn i oppbyggingen av Heimevernet. 

Her kom alle hans tidligere erfaringer vel med, ikke minst ved alle problemene med uniformer, våpen og utstyr forøvrig. Med sitt pågangsmot og sin seige kraft fikk han utrettet en masse som distriktssjef for HV 10. Han var utrettelig på reiser over store deler av Vestlandet, var populær både blandt sine mannskaper og hos bedriftsledere som støttet HV med "sponsormidler" - slik at han fikk istand utrolig gode resultater ved enkle midler. Han oprettet Kvamskogen øvelsessenter for befal og mannskap, hvor også britiske spesialgrupper deltok. Han gikk aktivt inn for Sjø-Heimevernet, var stolt av sitt "flaggskip" Kystvern, og organiserte øvelser hvor fiskerflåten skulle finne sin rolle å spille. Han ble utnevnt til major og ble i 1955 utnevnt til oberstløytnant -og utvidet sin militære horisont ved sine opphold ved Forsvarets Høgskole og ved spesiell krigsskole i USA. 

Midt oppe i all sin aktivitet tok han seg også av sine kamerater fra Bjørn West- tiden, var med i starten av vår veteranforening og bygging av Bjørn West-hytten i Stussdalen, som har hatt stor betydning også i senere år. 

For meg var han hele tiden en kjernekar, en god venn, med utallige hjelpetilbud, rundhåndet og storsinnet - et menneske som man følte godhet for - og som ble sterkt savnet da han falt bort så altfor tidlig. 

HÅVAMÅL sier det slik: 
Døyr fe, 
døyr frendar, 
døyr sjølv det same. 
Men ordet om deg 
aldri døyr 
vinn du eit gjetord gjevt ! 

Per Sivle sine ord nevner jeg også her: 
Og det er det stora 
og det er det glupa 
at merket det stend 
om mannen han stupa ! 

Gjetordene om Hyllestads Harald Risnes må være en inspirasjon for kommende slekter til innsats når det gjelder. Denne minnesteinen skal gi sitt bidrag til det samme. Med dette har jeg æren av å avduke minnesteinen for Kaptein Harald Risnes og de andre gjeve Hyllestad-folkene til historisk heder ! 

Eilert Eilertsen. 

Deres Majesteter 

Hans Berge og andre gode krefter i Hyllestad reiste denne bauta i år 2000 til minne om kommunens menn som tok del i siste verdenskrig. 

Syttifem navn med heder er risset inn i stenen. I fronten har Harald Risnes sin naturlige plass - den vidgjetne offiseren, født og oppvokst i Hyllestad - og med fremragende tjeneste både før, under og etter krigen. 

Hans krigshistoriske rolle omfatter deltagelse i de to store commando-operasjonene på Norges vestkyst; i Måløy og kisgrupene på Stord. Men han er først og fremst kjent som Sjefen for operasjonen "Bjørn West" i det siste krigsåret. 

I spissen for ti offiserer fra Lingekompaniet i England bygget han opp en geriljabase i de ville fjellene sør for Sognefjorden - med brede militære formål. Unge menn fra Bergen og områdene omkring blei samlet og trenet under vanskelige forhold - avhengig av forsyninger sjøveien fra Shetland og luftveien med ialt 56 store transportfly fra Syd-England. 

Tyskerne angrep basen i april 1945, og Harald Risnes ledet på imponerende måte sine 250 mann i harde fjell-kamper mot overtallig fiende - med tap på begge sider, men mest på fiendens. Han kunne 9. mai 1945 føre sin styrke seirende inn i Bergen og overta kontrollen av byen sammen med allierte tropper. 

I sin videre offiserskarriere blei han utnevnt til oberstløytnant i 1955, og som Distriktssjef for Heimevernet bygget han dette opp til en verdifull militær nyskaping på Vestlandet - både til sjøs og til lands. Men han fikk en brå død av sykdom bare 53 år gammel. 

For sin ledelse av Bjørn West og annen innsats fikk han vårt lands høyeste krigsmilitære utmerkelse: Krigskorset med sverd -sammen med andre norske og britiske hederstegn. Han var en naturlig ener og leder, med store menneskelige egenskaper - samtidig som han stod fast på sine røtter. Han oppnådde også å bli nominert av mange som "Århundrets Vestlending", og Hyllestad har grunn til å være stort av sin store kriger. 

Kronprins Olav avduket oppe i fjellheimen i 1949 en minnestøtte over Bjørn West-falne. Kong Harald den femte gav minnet om Bjørn West og sjefen den store ære å åpne et museum i Matre oktober 1994. Gleden blandt veteraner og folket ellers vil være meget stor om Hans Majestet også forestår kransenedleggelsen idag ved denne bauta for Fred og Fridom ! 

Eilert Eilertsen. 
-----------------------------------------------------------