Stordalen fjellstove ble mot slutten av krigen tatt i bruk som hovedkvarter for Bjørn West. Herfra ble de kampene ledet som kuliminerte med telegrammet fra London 3. mai som beordret Bjørn West til å unngå videre strid. 

Stordalen er en fjellgård der det har bodd folk i mer enn 150 år. Med slit og forsakelse har slekt etter slekt livnært seg av naturens utkomme inntil tvillingbrødrene Magnus og Sverre Stordal tok til å drive fjellstove på gården i 1930-årene. 

Dengang var Matredal veimessig et isolert samfunn som, bortsett fra ei veistump ut til Solheim og Kringlen, og en 8 km anleggsvei opp til gårdene på Fossen, var helt avhengig av sjøverts kommunikasjon. Fra Fossen og 10 km inn til Stordalen var atkomsten sommersdag via en steinete og tunggått sti gjennom steinurer og myrer langs og mellom Fossevatnet og Stordalsvatnet. Vinterstid var det vel til tider lettere atkomst på ski og sledeføre. Men med vårt klima var framkomstmulighetene ofte hemmet av sørpeføre og usikker is. Stordalen var derfor et isolert sted deler av året. 

Inne i dette fjellområdet ble Bjørn West-gutter sendt fra BA II i midten av februar for å utforske mulighetene for forlegning av soldater i sel og hytter, finne høvelige droppeplasser for flyslipp og ellers gjøre seg kjent med de topografiske forhold. 
Forsyning av mat skulle vi få luftveien, og vi hadde streng ordre om å unngå kontakt med Stordalsfolket for ikke å utsette det for unødig risiko. 

Kontakt etableres 

Været var uvanlig dårlig vinteren 1945, selv etter vestlandsk målestokk. Det viste seg derfor ugjørlig å bringe inn forsyninger med fly. Dagsrasjonene måtte reduseres til et minimum, og alle forsøk på å føre inn mat på annet vis strandet, også på grunn av værforholdene. 

Etter en-av mange- timelange bomturer etter mat til et oppgitt gjemmested nede i dalen, ble vår eneste redning å søke hjelp hos Stordalsfolket. 

Gjennombløte, forfrosne og utslitte banket vi på døren i Stordalen en snøstormnatt, 24. februar, og foltalte om vår fortvilte situasjon. 

Selvsagt gav vi Stordalsbrødrene en alvorlig forskrekkelse for de var vel kjent med at Gestapo og deres norske medløpere hadde tatt i bruk provokatører for å røke ut folk, særlig på avsidesliggende gårder. Det tok imidlertid ikke lange stunden før Magnus og Sverre fattet tillit til oss og vår historie. De opnet sitt hus og sine lader, og de to unge konene på gården, godt hjulpet av sine menn, satte i gang å koke og brase og bære fram mat til oss, skrubbsultne gutter. 

Da vi forlot gården før det lysnet av dag, var ikke bare mavene, men også ryggsekkene, våre fullstappet med næringsrik og livgivende mat. Vi var hjulpet gjennom en desperat situasjon. 

Den gang kjente vi ikke familiesituasjonen i Stordalen. I ettertid ble vi klar over at de to familiene hadde tre babyer/småunger fra ca. tre år og nedover samt en liten på vei. 

Du småbarnsmor eller far som i dag lever i en trygg livssituasjon, vil ved nærmere ettertanke måtte dele den respekt og beundring vi, som banket på alltid har næret for det mot og den selvoppofrende sjelsstyrke vi ble møtt med den natten. Slik sluttfasen av kampene i Matrefjellene kom til å forløpe, lyktes det oss heldigvis å bringe de to småbarnsfamiliene i sikkerhet over fjellet til Sogn. 
Da freden kom, hadde de mistet alt de måtte etterlate i Stordalen. 

Familiens nestor, vel 76 år gamle Torgeir Stordal, maktet ikke evakueringsturen og vendte tilbake til gården der han ble forsøkt gjemt i en steinur. 

Da de første norske kom fram til gården etter at freden var et faktum, fant de ham skutt og brent i ruinene av våningshuset. 
Stordalsfolket mistet også alt sitt rørlige gods, buskap, hus og hjem. 

Bjørn West-operasjonen ville ikke ha vært mulig uten den hjelp vi fikk av våre mange gode kontakter og hjelpere i Nordhordland og Ytre Sogn. 

Uten forkleinelse for noen må det være tillatt å sette Stordalsfolket i en særklasse. De ofret alt. 

Bjørn West-veteranene, og kanskje særlig vi som i vår nød etablerte den første kontakten, nærer helt spesielle følelser for Stordalsfolket. 

Vi vil alltid stå i takknemlighetsgjeld til dem for deres godhet og varme hjertelag.